Prosjekt Takknemlighet

Tanker fra prosjektgruppa

Noen ord fra prosjektgruppa etter ADRA CAMP 2011:

Spent og full av forventninger ankommer jeg Ungarn sammen med en fantastisk gjeng.

 

Jeg vet kun litt om hva som venter meg i de 6 kommende dagene, men ingenting om at dette er en så sterk opplevelse og at det vil gi meg et så stort inntrykk.

 

Vi blir møtt som superstjerner av kontaktsøkende blide barn, noe som forteller meg mye om innsatsen til gruppa året før.

 

Dagene blir dermed fylt med sport, bading, sang, dans og ikke minst noen meget sterke historier.

 

Dette ble en uke jeg aldri kommer til å glemme, og ser frem til å sette igang med prosjekt 2012 om jeg får muligheten. 

 

Vil takke alle for en herlig tur, og utekontakten for å gi meg muligheten til å være med.

Martin

 

 

Her er jentenes tanker etter ADRA-campen i Ungarn 13.-19. juli 2010

 

Mine opplevelser fra Ungarn

Endelig nærmet avreisen seg! Følelsene var blandet, både gledet meg og gruet meg. Søvnen var liten natten før vi dro, det eneste jeg tenkte på var barna der nede. De som ikke hadde det vi har, kanskje ikke en varm dyne, de hadde kanskje ikke en familie, og de fikk kanskje ikke den kjærligheten vi får. Endelig var avreisedagen her, vi landet i Budapest og det hadde ikke gått opp for meg at vi endelig var der nede. Det vi hadde jobbet for så lenge! Vi var spendte, vi visste ikke hva som ventet oss, åssen skulle vi takle alt. 

Vi møtte ei helt utrolig dame på flyplassen, nemmelig Eva! Etter en uke med hu fant vi ut at hun var helt utrolig.! Hun gjorde alt hun kunne for barna og leiren, hun gav av seg selv og tenkte på alle andre før seg selv, hun er en person jeg virkelig ser opp til. Jeg hadde en stor klump i magen når vi gikk opp veien på leiren, så alle barna rundt oss, da skjønte jeg at dette blir en krevende men utrolig uke. Vi skulle få lov til å oppleve å kjenne disse barna og oppleve utrolig mye med dem. Dagene gikk og vi ble mer og mer kjent med barna, de tok mer kontakt med oss og prøvde virkelig å kommunisere med oss tiltross for at vi snakket to forskjellige språk. 

 

Alt vi gjorde der nede knyttet oss mer til hverandre, jeg ble virkelig glad i disse barna. Og jeg ble utrolig stolt av meg selv etter denne uken, at vi fire jenter fra Nittedal har gjort en så stor forskjell for barn som ikke har det noe bra. Er utrolig stolt av alle! 

Vi fikk også vite at ADRA ikke hadde tenkt til å ha leir dette året pga økonomiske problemer, så vi fikk beskjed at vi har samlet inn penger til hele leiren og det varmet hjertet mitt utrolig. At vi har skapt en utrolig uke for disse barna. Og de viste sin takknemlighet til oss, vi betydde utrolig mye for disse barna.  Det var en helt utrolig uke tiltross for varmen og språk forskjellen som oppstod. 

Jeg sitter igjen med så utrolig mange fine minner, jeg har lært å være med takknemlig for det jeg har og ikke bli sur hvis jeg ikke får ting. Det er så utrolig mange som har det verre enn oss. Jeg veit at denne uken hjalp mange av barna, å se det lyset i øya når vi fikk oppleve så mye utrolig er bare helt fantastisk. Jeg sitter igjen med så utrolig mye, nye erfaringer og nye syn på ting. Uken var fylt med aktiviteter, latter og sang. Vi knyttet sterke bånd med disse barna og har blitt så utrolig glad i dem. At så lite kan gjøre en så stor forskjell, at vi fire ungdommer kan hjelpe så utrolig mange barn er helt utrolig. 

Vi skal gjøre en enda større forskjell!                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                          

Charoline. 

“Lysene tennes i øya til de små, tiden var knapp.. men vi gjorde noe nå”

WOW, dette var virkelig en opplevelse for livet.
Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, det finnes ikke ord for hva jeg føler når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde med dem.
Da vi først annkom budapest var alle slitene og varme, og ville bare komme frem.
 
Vi ble hentet i en mini-buss på flyplassen i budapest, derfra kjørte de oss til Campen i balatonelle som ligger to timer unna flyplassen.
På bussen ble vi møtt med ballonger å to barn fra campen, og Eva som var vår kontakt person.  
 
Da vi kom frem til Campen viste de oss huset hvor vi skulle tilbringe nettene. De første tankene som slo meg var : WOW! For et hus! De hadde ordnet slik at vi fikk det fineste huset, de hadde leid det av noen som bodde der. Det sier bare litt om hvor gjestfrie og vennlige de virkelig er. 

 
Etter vi hadde pakket ut, gjorde vi oss klare til å møte barna, da vi kom frem til campen hvor de løp rundt og lekte kjente jeg tårene komme. Vi hadde endelig klart det. Vi var i ungarn, på campen, som vi hadde sett frem til i lang tid.
 
Barna var HERLIGE, alle der var fantastiske! De var fra 6-18 år, 100 barn. Og 30 voksne, nydelige utrolig fantastiske mennesker alle sammen! De hilste og var hyggelige fra første sekund. 

Alle opplevelsene vi fikk, alle de tomme blikkene vi ble sendt, som på slutten av campen var endret. De smilte,øynene var glade og de håpet virkelig at vi kom tilbake neste år, noe vi SKAL !
 
Jeg tror denne opplevelsen har forandret oss alle. Vi har så mye å være takknemlig for, både det vi har, og det vi får oppleve. 
 
“We are all a part of God’s great big family..And the truth, you know love is all we need” <3 

Tonje. 

Min opplevelse i Ungarn

Opplevelsene og inntrykkene mine fra Ungarn kan egentlig ikke uttrykkes med ord, men her er et kort forsøk: 

Jeg fikk først vite om prosjektet tidlig på sommeren fra min bestemor som lenge har samarbeidet med og støttet ADRA i Ungarn. Min første kontakt med gruppen var denne e-posten: 

Hei Johannes 

Glemte å si at Anni og jeg har kommet frem til billetten din ikke skulle belastes prosjektmidlene. Vet ikke om hun har snakket med deg om dette, men det hadde vært fint om du kunne sette inn 2582 kr på prosjektkontoen så fort du kan. Du finner nummeret på prosjektbloggen (http://prosjekttakknemlighet.wordpress.com) Ha ein forrykande dag!

Så fra dette forventet jeg selvfølgelig et stramt opplegg med über-erfarne ledere der jeg stort sett ville være gruppens diltende tilskuer. Men der tok jeg fullstendig feil! Gruppen hadde gjort en imponerende innsats på forhånd med å samle inn penger og å engasjere seg selv til å stå på i månedsvis, men godtok meg likevel øyeblikkelig som et fullverdig medlem. 

Fra å ha nesten ingen klare forventninger i det hele tatt, ble turen en enorm opplevelse. Jeg fikk reise sammen med en enestående gjeng, og sammen fikk vi sjansen til å hjelpe og glede barn på de mest grunnleggende måter. Og det var nettopp dette som gjorde turen så helt fantastisk, ren glede. 

Turen har gitt meg inspirasjon til å ville jobbe mer med dette og med disse menneskene, og derfor vil jeg være med å hjelpe til med Prosjekt Takknemlighet 2011. 

Johannes Opsahl Ferstad=

 

En fantastisk tur til Ungarn med Prosjekt takknemlighet.

Nå har det gått en stund siden den fantastiske turen til Ungarn, og jeg sitter her og skal skrive litt om turen…… minnene er mange og jeg lurer på hvor jeg skal begynne.

Jeg har ikke vært med i Prosjekt takknemlighet i fra starten av, men var så heldig å få tilbudet om å bli med J. Det eneste jeg viste var det jeg fikk høre fra min datter Line og et møte med hele Prosjektet like før turen. Mange planer var laget, men mye var også usikkert.

Da vi møtte opp på Gardermoen tirsdag 13 juli hadde jeg magen full av sommerfugler og mange spørsmål som surret rundt i hodet mitt.

-         Hva er det egentlig jeg skal være med på?

-         Hvordan takler jeg språkproblematikken?

-         Hvordan er barna?

-         Hvordan vil jeg takle eventuell fattigdom og hvordan vil jeg takle deres historie?

Flyturen gikk greit og når vi kom ut av flyet i Budapest møtte vi en vegg av varme…veldig uvant da. Etter vi omsider hadde funnet bagasjen vår og kommet oss ut av flyterminalen så kunne jeg trekke mitt første lettelsens sukk….så langt gikk jo alt bra J 

Vi ble tatt i mot av en fantastisk dame som heter Éva hun jobber for ADRA i Ungarn. Under hele turen til Balaton fortalte hun om barna og campen og hadde det ikke vært for den fantastiske jobben jentene i Prosjektet har gjort, så hadde det ikke blitt noe camp, og det at de kunne invitere over 100 barn, var bare fantastisk, så stor camp hadde de aldri hatt før J 

Endelig framme i Balaton og vi tok de første prøvende skritt inn i campen.

Der møtte det oss mange nysgjerrige barn med nysgjerrige øyne. Jeg ble jo litt forundra når jeg så at mange hadde både kameraer og mobiler og greie var de i klesveien også, da fortalte Èva oss at mange foreldre hadde spart lenge, for at barna skulle ha noe nytt til campen og andre kunne ikke håndtere penger.

Vel inne i campen møtte vi Tünde som er lederen for ADRA i Ungarn.  Dette ble et møte jeg sent vil glemme, med hennes tårevåte kinn og hennes takknemlighet for at vi var der, var helt enormt.

Den første dagen gikk og inntrykkene var mange og nok en lettelses sukk kunne slippes. DETTE KOM TIL Å BLI EN FANTASTISK UKE J 

Uken gikk med mange aktiviteter glede og latter. De fleste av mine aktiviteter besto av enkle formingsaktiviteter. Vi lagde skjorter, hatter og spå`er som vi tegnet og pyntet på.

Språkproblematikken gikk også bra, det vi ikke kunne kommunisere gjennom Engelsk og kroppsspråk hjalp tolkene oss med. Men det var ikke alltid nødvendig med ord, noen ganger så var et blikk, en klem og en omfavnelse nok, en handlig som sa mer enn 1000 ord J Tenk så lite som skulle til…..

Det er ikke så lett og kunne gjengi alle inntrykk, så jeg ramser opp noe av det som ga meg en sterk opplevelse og noe å tenke på J

Det var sterkt å høre historien til noen av barna, det er sterkt å tenke på at et barn helt nede i 7 års alderen, har en livserfaring som jeg aldri noen sinne kan forestille meg.

Det var sterkt at de små tingene i mitt liv, ga dem stjerner i øynene.

Det var sterkt å kjenne 2 små armer snike seg rundt halsen for en klem.

Det var sterkt å møte de triste blikkene som var så fulle av takknemligeht, nettopp fordi  JEG var der.

Det var et sterkt møte med alle de fantastiske barna, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk muligheten J

Til slutt vil jeg takke Prosjekt takknemlighet og Utekontakten i Nittedal for turen J

Line, Charoline, Synne og Tonje dere er FANTASTISKE J

Solveig Bergersen

 

 

Her har jentene i prosjektgruppa skrevet litt om sine taker rundt prosjektet våren 2010 – før første avreisen til Ungarn.

 

Hei alle lesere: 

For rundt et år siden ble det snakk om at vi skulle starte et prosjekt. Hovedmålet med gruppen skulle være det og hjelpe barn, og jeg tenkte det var utrolig spennende å starte med et sånt prosjekt. Jeg har lært utrolig mye dette året, og vi har kommet langt. Vi hat gått igjennom utrolig mye og er stolt av alle som er med i gruppen. 

Vi har kommet langt, og det er ikke lenge igjen til vi drar og jeg gleder meg utrolig. Gleder meg til å se smilet om munnen dems når de får komme på denne leieren og bare kan få være barn. Barna der nede har det ikke bra, og en sånn leir hjelper de i hverdagen. Tenk at vi, fem jenter fra Nittedal kan gjøre en så stor forskjell, at vi kan få til dette her. Utrolig stolt av alle, og tusen takk til alle som har støttet oss. 

Det er så lite som skal til! 

- Charoline 

  

Prosjekt takknemlighet  

Alt startet med at vi satt noen jenter på et rom og snakket om egentlig hvor greit vi i Norge har det og hvor mye vi egentlig klager. Tenk på de som ikke har det like greit som oss og her sitter vi og sutrer fordi vi ikke liker noe mat. Da slo tanken oss at vi skulle starte opp en gruppe, nemmelig prosjekt takknemlighet. Tanken rundt dette var vel at vi ville gjøre noe godt for andre barn i andre land som ikke har det like greit og så vi kunne sette litt ting i perspektiv, og vi er jo litt nysgjerrige på hvordan de andre har det. Etter en stund samlet vi opp noen og fant ut hvem som skulle være med, alle var åpne for denne tanken og vi ville starte med en gang. Det tok ikke lang tid før gruppen var i gang med hva vi ville og hva vi skulle gjøre, og jeg vil takke til de som jobber i utekontakten i Nittedal for at de har hjulpet oss så mye og at vi har fått til denne gruppen, vi hadde aldri klart oss så bra som det vi har gjort uten dere! Vi har hatt våre uenigheter i gruppen men har fort falt tilbake sammen og gjort et bra samarbeid noe som er utrolig bra! Alle jentene i gruppa kjenner hverandre godt og samarbeidet går bra. Jeg gleder meg til å se åssen de andre barna har det og det skal bli en fin opplevelse for oss alle og jeg kommer nok til å få ting i et helt nytt perspektiv enn det jeg har nå. Tusen takk til alle som har støttet oss og gitt oss denne muligheten til å kunne hjelpe andre barn som ikke har det like godt som oss! 

Cathrine Reinfjord 17 år. Skjetten/Nittedal 

Prosjekt takknemlighet! 

Mitt navn er Line Sørensen og jeg valgte å bli med i denne gruppen for og hjelpe andre mennesker som ikke har det like bra som det jeg har, og tanken bak er også og sette vår takknemmelighet i perspektiv. 

Gruppen vår har endelig kommet frem til hvor vi skal og når vi skal dra, i begynnelsen tok det litt tid før alle vendte seg til hverandre og før vi kom frem til noe fornuftig, men nå har vi endelig klart og få et mål. Og dette målet er å gjøre en forskjell.
Det er ikke mange 18åringer nå til dags som vet hvor bra de egentlig har det, og klarer å være takknemmelig for mat på bordet og en varm seng. Det er dette vi prøver og få frem og vise at det finnes folk som har det verre, så vær så snill alle lesere. Tenk dere om. Det finnes mange som trenger vår hjelp. 

Prosjekt takknemlighet  

” There’s a choice we’re making, we’re saving our own lives, It’s true we’ll make a better day Just you and me” – We are the world. 

Kjære lesere. 

Da en venninne kom med forslag til at vi skulle danne en gruppe hvor vi skulle hjelpe barn i andre land, kjente jeg at interessen steg veldig og jeg MÅTTE bare være med. Og dette var så klart i orden, så da dannet vi en gruppe på seks jenter i samarbeid med utekontakten. Vi valgte å kalle denne gruppen for prosjekt takknemlighet, dette fordi vi er utrolig takknemlige for hva vi har og hvem vi har, så derfor ville vi hjelpe de som faktisk ikke har det så bra.   Gruppen vår består av fem jenter, vi er alle venner fra før av, dette gjør vel egentlig at det er litt vanskeligere og jobbe sammen. Men jeg syns vi klarer oss bra. Det har vært litt diskusjoner frem og tilbake, men vi kommer alltid til en enighet. Dette mye takk til De ansatte i utekontakten. Gruppen hadde ikke kommet noen vei uten dere, så jeg vil bare si at jeg er utrolig glad for at dere ga oss denne muligheten. 

Walk the talk. 

Tonje 18år. Nittedal.