Nå har det gått flere måneder siden vi vendte nesene mot Oslos flyplass; Gardermoen. Det har tatt lang tid å la denne reisen synke helt inn, og mange tanker har meldt seg i ettertid. Dette var første året mitt i prosjektet, og dermed ble dette nye erfaringer. Jeg har tidligere vært på veldedighetsreiser til landsbyer i bl.a. Latvia og Thailand, men denne opplevelsen ville likevel bli noe annerledes. Tankene om hva som ville vente oss i Ungarn ble flere jo nærmere turen det ble, dermed økte også behovet for å stille mine tusen spørsmål og jeg ”googlet” landet og stedet vi skulle til daglig.

Da spørsmålene ble for mange og frustrasjonen ble økende streifet tanken om jeg istedenfor skulle ta en avslappende charter-tur til Tyrkia. Men DEN tanken er jeg veldig glad for at jeg ignorerte, for lite visste jeg den gangen om at jeg sto foran mitt livs mest givende reise.

Morgenen var kommet, og jeg satte meg i bilen på vei til flyplassen, sammen med Tonje og Charoline, etter en søvnløs natt med kriblende mager. Dette var starten på den eventyrlige reisen. En reise der jeg IKKE kunne lene meg trygt tilbake på tidligere opplevelser, men det handlet isteden om å skape noe nytt. I bilen kom de tilbake, de tusen tankene uten svar. Med mine få bekymringer, små forventninger og null begrensninger var jeg klar. Så klar det kunne gå an å bli i hvert fall. Etter en god stund var hele teamet samlet, magene mette og 22 føtter trasket bortover flykorridoren. Nå var det ingen vei tilbake, for om to timer ville vi lande i Budapest.

 

Varmen slo imot oss utenfor flyplassen i Budapest. Det var bare å sette seg ned og vente på transporten til Balatonlelle, et lite sted der leirstedet var, 2 timers kjøretur unna. Ei dame med vanvittig utstråling og stort smil kom imot oss. ”Der er hun… åh, Eva” skrek flere av de andre team-medlemmene. Med ei så åpenhjertig dame til tolk, var jeg spent på hvordan dette ville utvikle seg utover i uken. Det kunne jo ikke annet enn å bli bra.

En lang biltur, en pause, litt feilkjøring og søvn var unnagjort og vi var vi på plass. Uansett hvor slitne vi var så kunne ikke velkomsten blitt varmere og mer gripende. Utallige barn i alle former, farger og aldre gav oss klemmer, smil og berøringer.

Dagene som fulgte, ble langt fra kjedelige. Til tross for språkproblemer og få tolker er det overraskende hvilke kommunikasjonsformer barn og unge bruker. Det som rørte meg var at hvert enkelt barn kommuniserte stort sett gjennom å vise og å få oppmerksomhet og kjærlighet. Øyekontakt, hender som dro oss i alle retninger, klemmer, kyss på kinnet, ” love you”-rop og alltid fulle fang. Det sier mye. Vi kunne ikke annet enn å gi av oss selv, til enhver tid. De trengte meg, oss, klemmer, men gav oss klemmer isteden uten å forvente å få noe igjen. Vi øste av kjærlighet, fra vårt hjerte til deres, fordi de fortjente det, og de ga oss så mye tilbake. I løpet av denne uken ble vi godt kjent med barna, og fikk høre om deres hverdag og livssituasjon. Gripende, tårevått og nært.

Det at vi hele tiden skulle gi av oss selv var utfordrende. Det var slitsomt og krevende. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi en ikke er vant til dette fra Norge. Følelsene ble satt på prøve, og ble tydeligere for hver dag. Barn med mangel på voksenkontakt, slukte oss til en hver tid. Men hvor mye gav det oss tilbake? Enormt mye. Og det som er så flott er at gruppa ikke hadde noe maxhøyde på hvor mye kjærlighet vi kunne spre ut til disse høyt elskede barna. Vi spilte fotball, slåball, danset og lo. Vi badet, lekte, holdt rundt hverandre og gråt. Følelser og aktiviteter uten grenser, vi sto til disposisjon for barna til enhver tid. De trengte en hånd å holde i. De trente noen som kunne tørke tårene. De trengte bare å få være barn denne uka, å ta imot alt det de fortjente.

Jeg er stolt over å ha gått disse skrittene sammen med prosjektgruppa og utekontakten. Jeg har strekt meg lenger, og gjort ting jeg aldri hadde trodd jeg ville mestre. Jeg er stolt og takknemlig for og SE, HØRE og OPPLEVE at det nytter. Det er så lite som skal til for å glede og sette varige spor. Jeg har satt min takknemlighet i perspektiv, og det er lettere nå å være takknemlig for de små tingene i hverdagen. Turen er over, men minnene i hjertet og takknemligheten i sjelen vil alltid bli husket og snakket om. Takk til resten av gruppa forsamarbeidet og kreativitet. Takk til Utekontakten, for råd, hjelp og motivasjon hele veien. Jeg har lært så enormt masse av dette året, dette prosjektet og denne reisen. Takk også til sponsorer og heiagjeng der ute, som virkelig tror på dette prosjektet og at ungdom kan hvis de vil :)

Prosjekt takknemlighet 2012 er i gang, spre ordet!

Kristina Johansen